Wheeler Peak, bursdag og besøksfamilie

Denne helga har det skjedd litt av hvert, og for å begynne med det mest spennende så kan jeg fortelle at på lørdag morgen sto jeg opp klokken 05.00 for å dra på fjelltur. Jepp, frivillig. Hva kan jeg si, dette stedet forandrer meg. For å være helt ærlig da, så var det sånn semi-frivillig, fordi jeg har nemlig (frivillig) meldt meg på fottur i Grand Canyon i oktober, og da er det obligatoriske treningsfjellturer vi må være med på.

Men dette var ikke en hvilken som helst fjelltur skjønner dere, vi gikk nemlig til toppen av New Mexicos høyeste fjell på 4011 m.o.h. (altså en del høyere an Galdhøpiggen). Faktisk var startpunktet vårt høyere enn noe sted i Norge, og i løpet av dagen besteg vi over 1000 høydemeter. Og selv om det føles bra ut nå, skal jeg ærlig innrømme at det var helt jævlig mens vi gikk opp, for på en slik høyde er luften noe helt annet enn jeg noen gang har vært borti. Og det var egentlig litt frustrerende, for selv om turen var lang var ikke stien i seg selv så veldig bratt, men likevel gikk det utrolig sakte fordi vi ble så andpustne. På slutten gikk vi rett og slett omtrent ti meter for hver eneste pause! 

Wheeler Peak 

Utsikten fra toppen

Nordmennene på toppen 

Veldig turistbilde av meg på toppen, men her skal det sies at jeg er høyest i New Mexico og har slått høydemeterrekorden til både min turglade mor og søster.

Men det var verdt det når vi kom opp og fikk sett utsikten. Det er jo helt utrolig hvor forskjellig naturen er! Her sto vi på over 4000 meter og kunne sole oss i t-skjorter om vi ville, ikke noe snø i siktet! Jeg ble til og med litt solbrent, selv om jeg smørte meg med faktor 50 to ganger (sola her liker ikke oss nordmenn).På vei ned gikk vi bortom ett lite vann, som også var en fin opplevelse. Vannet var speilblankt og det var en velfortjent pause etter å ha kommet ned igjen. 

Williams lake

Kl 21 var vi endelig tilbake på campus, slitne men fornøyde. Jeg hadde egentlig mest lyst til å legge meg, men Sarah fikk meg med opp til skolekiosken under det påskudd å kjøpe oss pizza. Da vi var på vei opp dro hun meg plutselig inn på et annet rom, for hun og Beatrix hadde nemlig laget kake og selt i stand en liten overraskelsesfeiring. Det var utrolig kos!

I dag fortsatte feiringen med noe de kaller Sundae Sunday, som betyr at vi får møte besøksfamilien vår og spiser is. Mine besøksforeldre - eller besøksbesteforeldere som de kalte seg - bestemte seg for å ta meg med ut på middag, og siden det var bursdagen min fikk jeg ta med meg et par venner. Vi dro til en resturant kalt K-Bob's, og som du kanskje kan gjette fra navnet var et virkelig typisk amerikansk steakhouse. Maten var god (men kom i enorme porsjoner) og besøksforeldrene mine er veldig hyggelige. De har vært i besøksprogrammet helt siden det startet og har reist mye over hele verden, så de har mange interessante historier å komme med.

Vel, jeg klarte bare å spise opp halvparten... Haha 

Ellers har jeg feiret dagen med å facetime med familien og pakket opp litt pakker. Jeg har fått en sekk, en bok, te, seks pakker myntonpastiller og over hundre små norske flagg - familien min kjenner meg så alt for godt ❤️